Det Norske Akademis Ordbok

stavre

stavre 
verb
BØYNINGstavret, stavret, stavring
UTTALE[sta`vrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dialektalt stakre, eldre dansk stagre; avledet av stake, grunnbetydning 'gå stivt som en stake', eller muligens avledet av stav
BETYDNING OG BRUK
gå, bevege seg usikkert, stivt og besværlig
; stolpre
SITATER
  • i sin alderdom stavret hun rundt i bygda med nytt
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 28 1929)
  • [han] stavret sig opover trappen
     (Kristian Elster d.y. Bonde Veirskjæg 28 1930)
  • den kvite kalven prøvde stavre efter [simlen]
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 10 1926)
  • han stavret bort i snefoket med sønnen sin
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 308 1931)
  • den gebrekkelige … stavret ut av kaféen
     (Erna Holmboe Bang Det hendte i Paris 150 1951)
  • han stavret seg oppfor trappene, pustet tungt og holdt seg i rekkverket
     (Jens Bjørneboe Den onde hyrde 43 1960)
  • [han] stavrer omkring her med bøyd nakke og slepende trinn
     (Terje Stigen Fyrholmen LBK 1991)
  • ettåringer som nylig hadde lært å gå og stavret omkring
     (Erika Fatland Høyt 518 2020)
  • Laading stavret i sikksakk forbi geseller og tønner over Bryggen
     (Erlend O. Nødtvedt Mordet på Henrik Ibsen 161 2021)
  • jeg stavrer meg opp alle trappene til fjerde etasje mens partneren min bærer babyen og baggen med alle tingene våre
     (Anna Blix 40 uker 208–209 2023)