spotte
verb
UTTALE[spå`t:ə]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
gjøre narr av (i ord, ved miner e.l.) på sårende, krenkende
måte
; håne
EKSEMPLER
-
se spottende på noen
-
en spottende latter
SITATER
-
det meget, endeel havde lidt, fordi de bekjendte Herrens navn og sørgede trolig for sine medmenneskers salighed, og bleve derfor spottede, forfulgte og haardelig ja grusomt piint
-
du kom for at spotte min vånde
-
tvi dig, at du spotter en fattig mand
-
man spottede over visdomselskeren
-
ikke skulde du spotte med det, Hjørdis
-
røverne [fikk] et latteranfall og tok til å spotte ham på det aller groveste
-
Sigrid Haugom betraktet ham med et spottende blikk
-
han ble sjeldnere offer for spottende bemerkninger og hardhendt behandling(Thomas Lundbo Synkere og svevere 101 2010)
1.1
føre blasfemisk, ugudelig tale
SITAT
-
andre sa spottende: De er fulle av søt vin!(Apg 2,13; 2011: noen gjorde narr av dem og sa)
1.2
forhåne ved blasfemisk, ugudelig ytring eller handling
; bespotte
SITATER
-
øverstepresten … sa: «Han har spottet Gud!»(Matt 26,65)
-
de som gikk forbi [Jesus på korset], ristet på hodet og spottet ham(Matt 27,39)
-
Gud lar seg ikke spotte(Gal 6,7)
-
hun begynte å spotte Gud med stygge ord(Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)
2
litterært
gjøre (strev, anstrengelse) til latter
; trosse
SITAT
-
just paa toppen spotter [steinen Sisyfos’] møie
UTTRYKK
spotte enhver beskrivelse
trosse, overgå enhver beskrivelse
-
elskovsscenen [i Wagners «Die Walküre»] spotter i al sin glød og al sin renhed og høihed ethvert forsøg på beskrivelse