Det Norske Akademis Ordbok

spion

spion 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; spionen, spioner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
spionen
ubestemt form flertall
spioner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spio:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Spion, fra italiensk spione, avledet av spia 'angiver; spion', til spiare 'overvåke; spionere (på)'
BETYDNING OG BRUK
1 
person som skaffer seg (militære eller industrielle) opplysninger, især fra fiendtlig land eller fra område besatt av fiendtlig styrke
 | jf. agent, speider, etterretningsmann
SITATER
  • jeg har ikke vært en av de store spionene. Slike fins også utenfor romanene, og de er ikke få
     (Aksel Sandemose Alice Atkinson og hennes elskere 7 1949)
  • du er spion! Du har vært agent! Du kan ikke lure oss!
     (Arne Treholt Alene 166 1985)
2 
person som i hemmelighet iakttar og registrerer en annens ord eller handlinger (for å bruke dem til skade for ham)
 | jf. politispion
SITAT
  • du var spion paa mig og meldte mig for politiet
     (H. Meltzer Politinotitser (1874) 53)
3 
om eldre forhold
 sladrespeil
SITAT
  • hun [hadde] siddet i vinduet og set i spejlglasset i spionen, at han havde mødt den smukke modehandlerinden
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 18 1892)