spøne
verb
BØYNINGspønte, spønt, spøning 
preteritum
spønte
perfektum partisipp
spønt
verbalsubstantiv
spøning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spø:`nə]
ETYMOLOGI
av uviss opprinnelse; muligens avledet av spon
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
sparke
; spenne
SITAT
-
det vilde slagsmaalet mellem Saalmund Viki og Herjus Bjørkvaadden, da Saalmund spønte øiet paa Herjus, og Herjus bet næsen av Saalmund