sott - Det Norske Akademis ordbok

sott

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; sotten, sotter

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

sotten

ubestemt form flertall

sotter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[sot:]

ETYMOLOGI

av norrønt sótt; beslektet med syk

BETYDNING OG BRUK

nå mest om eldre forhold eller arkaiserende, unntatt i enkelte sammensetninger

(alvorlig, ofte dødelig og smittsom) sykdom

| jf. busott, farsott, gulsott, svinnsott, vatersott

SITATER

han [lå] i en stærk sot

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 53)
snak ikke mere om sot og forgift

(Henrik Ibsen Vildanden 129 1884)
her er uår, sult og sot

(Henrik Ibsen Brand (1885) 43)

| rimord til godt
der er kommen en haard sot over din søn

(Rudolf Muus Olaf Trygvessøns Helteliv 2 312 1899)
guldet rullet som en snikende sot fra haand til haand og spredte sin gift ind i hjem og samfund

(Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 127)
det var alene harme og kjærlighet til fru Igerne, som voldte kongens sott

(Sigrid Undset Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord 2 1915)
han [døde] av sott

(Sigrid Undset Kransen 3 1920)
folk forteller at hun kan kaste sott på folk

(Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet 119 1964)
sotten gjorde ikke forskjell på høy og lav

(Ove Røsbak Margrete, Nordens dronning 10 2002)
hele familien var blitt tatt av sotten en kald vinter

(Toril Brekke Gullrush LBK 2008)

religiøst språk

syndig tilbøyelighet

; moralsk svakhet

SITAT

i mig selv er synd og sot

(Jørgen Moe Samlede Skrifter I 230)

| rimord til godt