Det Norske Akademis Ordbok

sonate

sonate 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; sonaten, sonater
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
sonaten
ubestemt form flertall
sonater
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sona:`tə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk sonata 'instrumentalstykke', substantivert perfektum partisipp femininum av sonare 'lyde, klinge; spille'
BETYDNING OG BRUK
musikk
 musikkverk i flere satser (i klassisk tradisjon tre eller fire), oftest for ett eller to instrumenter
 | jf. sonateform, sonatesatsform
SITATER
  • Beethovens største og mektigste sonate
     (Dagbladet 1938/25/6/3)
  • Johann Christian Bach … pleide ta Wolfgang på fanget og gjennomgå sonater med ham slik at de spilte annen hver takt hver
     (Børre Qvamme Wolfgang Amade Mozart 23 1943)
  • sonatene … flyter ut i deilige kantilener
     (Børre Qvamme Musikk 105 1944)
     | jf. kantilene
  • [jeg] setter igang med Chopin, sonate nr. 2, B-moll-sonaten, med Sørgemarsjen
     (Ketil Bjørnstad Til musikken LBK 2004)