snau
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; snauen, snauer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
snauen
ubestemt form flertall
snauer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[snæu]
ETYMOLOGI
fra nedertysk snau eller nederlandsk snauw, av
uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
sjøfart
tomastet lett orlogs- og handelsskip, som var i bruk i
på 1600-, 1700- og 1800-tallet
SITAT
-
[Tordenskiold seilte] på prøveseilas med sitt første skib snauen Ormen(Samtiden 1935/451 Jacob S. Worm-Müller)