smile - Det Norske Akademis ordbok

smile

verb

MODERAT BOKMÅLsmilte, smilt, smiling

preteritum

smilte

perfektum partisipp

smilt

verbalsubstantiv

smiling

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[smi:`lə]

ETYMOLOGI

trolig fellesgermansk; jf. gammeldansk smīle, gammelhøytysk smīlan, middelengelsk smīlen, nedertysk smīlen, dansk smile, svensk smila

BETYDNING OG BRUK

uttrykke (glad, vennlig) sinnsstemning ved å trekke munnvikene til siden (og oppover)

EKSEMPLER

SITATER

[kong Skule] smiler sorgmodigt

(Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 220 1872)
[Nora] nynner og smiler stille fornøjet

(Henrik Ibsen Et dukkehjem 14 1879)
han smilte så hånligt

(Henrik Ibsen Hedda Gabler 135 1890)
overført

stranden smiler i sommerskrud

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 74)
overført

sletter og lier smilte os imøde under sit brogede blomsterdække

(Otto Sverdrup Nyt Land I 185 1903)
en erindring som det ikke er lyktes mig å smile bort

(Paul Gjesdahl Eksperimentet 13 1931)
spøkefullt, med sterk bøyning

da jeg igjen sto ute på Etoileplassen smol jeg for meg selv

(Erna Holmboe Bang Det hendte i Paris 41 1951)
[hun] løftet det ene øyenbrynet og så på meg, mens hun smilte med den andre munnviken

(Jens Bjørneboe Uten en tråd 12 1966)
livet smilte til ham og han var lykkelig

(Jan Wiese Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede 100 1990)
Bjørn Hansen måtte smile … over denne ungdommelige uberørthet og naivitet

(Dag Solstad «Ellevte roman, bok atten» 63 1992)
[han] smiler skøyeraktig til kamera

(Simen Ekern Roma LBK 2011)
jeg smiler forsiktig til to damer på nabobordet

(Simen Ekern Roma LBK 2011)
han smilte og så rett inn i kameraet

(Marie Aubert Kan jeg bli med deg hjem 22 2016)