Det Norske Akademis Ordbok

smarting

smarting 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; smartingen, smartinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
smartingen
ubestemt form flertall
smartinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sma:`rtiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av smart med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig
 smart, sleip person
; luring
SITATER
  • jeg blir forbanna når noen få smartinger tjener seg søkkrike på å lure godtfolk opp i stry
     (Sidsel Mørck Veven 71 1972)
  • en smarting som ikke engang politiet hadde på radaren
     (Tom Egeland Kongen 256 2020)
2 
muntlig
 smart, intelligent person
SITAT
  • smartingen med de sterke testresultatene
     (Nils Gullak Horvei Følg meg LBK 2012)