Det Norske Akademis Ordbok

sluntre

sluntre 
verb
BØYNINGsluntret, sluntret, sluntring
UTTALE[slu`ntrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til dialektalt slunte
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 gå, drive dovent av sted
; slentre
SITAT
  • det er bleven koldt, mens vi have siddet her; det er ikke veir til at sluntre i nu
     (Bernhard Herre En Jægers Erindringer 42 1850)
mest dialektalt
 arbeide sent og dovent
; fuske unna i arbeidet
SITATER
  • gutten var virkelig saa godt udrustet, at han skulde været en af de fremste, men han laa og sluntret blandt middelhavsfarerne
     (Amalie Pettersen Pettersens 171 1911)
  • de slurvet og sluntret ikke
     (Sigurd Sivertsen Helmer Rise 127 1928)
UTTRYKK
sluntre unna
(prøve å) lure seg unna, slippe unna (arbeid eller ubehagelighet)
  • hun sluntret unda [husarbeidet], naar det nogenlunde gik an
     (Peter Egge Inde i Fjordene 204 1920)
  • selv barnesjukene sluntret den heldige grisen sig unda
     (Barbra Ring Eldjarstad 244 1931)
2.1 
dialektalt
 prate og fjase bort tiden
SITAT
  • Østen og Tore og Harald sluntret og hadde mangen artig stund
     (Magnhild Haalke Åkfestet 69 1936)