Det Norske Akademis Ordbok

slentre

slentre 
verb
BØYNINGslentret, slentret, slentring
UTTALE[sle`ntrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig avledet av dialektalt slente; jf. slante; jf. dansk slentre, avledet av dansk dialekt slente, begge steder påvirket av nedertysk slentern; jf. tysk schlendern, eldre tysk schlentern
BETYDNING OG BRUK
1 
gå uten å forhaste seg og uten bestemt mål
; slenge
; drive
SITATER
  • otte mennesker slentrede om paa tunet
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter II 221)
  • han rejste sig og slentrede bort over gulvet
     (Thomas Krag Ada Wilde 149 1896)
2 
overført
SITATER
  • den litt slentrende rytmen i fiss-dur nocturnen
     (Dagbladet 1935/237/5/6)
     | slappe, nonchalante
  • en hverdagstalens slentrende musikalitet
     (Jan Erik Vold Entusiastiske essays 373 (1969))
2.1 
muntlig
 leve på en makelig, sorgløs og tilfeldig måte
; flanere
EKSEMPEL
  • slentre gjennom tilværelsen
SITAT
  • jeg er selv en ven af lediggang og har forkjærlighed for at slentre
     (Nils Kjær Samlede Skrifter V 55)