Det Norske Akademis Ordbok

skyldner

skyldner 
substantiv
BØYNINGen; skyldneren, skyldnere
UTTALE[ʃy`ldnər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk schuldener; avledet av scult; samme ord som skyld
BETYDNING OG BRUK
1 
jus
 person som skylder en annen noe
; debitor
 | jf. hovedskyldner, samskyldner, selvskyldner
SITATER
  • han [husherren] kalte til sig hver især av sin herres skyldnere
     (Luk 16,5; 2011: dem som hadde gjeld hos herren hans)
  • overført
     
    men nu er det over; vi to er kvit; din skyldner foer ej med svig
     (Henrik Ibsen Digte 99 1875)
  • han var ganske sikker paa, at der ikke fandtes en trevl mere at plukke af skyldneren
     (Alexander L. Kielland Jacob 132 1891)
  • Timon … frir skyldneren ut av gjeldsfengslet
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 36 1939)
  • skyldneren sto der … ikke som en ynkrygg
     (Jan Wiese Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede 136 1990)
2 
litterært
 person som har forgått seg mot noen, har noe å sone
SITAT
  • tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere
     (Matt 6,12)