Det Norske Akademis Ordbok

skumpe

skumpe 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLskumpet, skumpet, skumping
preteritum
skumpet
perfektum partisipp
skumpet
verbalsubstantiv
skumping
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sko`mpə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med svensk dialektalt skimpa 'hoppe'; påvirket av skubbe
BETYDNING OG BRUK
1 
puffe
; støte
SITATER
  • de lo og skompet til hverandre
     (Herman Wildenvey Høstens lyre 119 1931)
  • man kunne ikke gå gatelangs uten å skumpe borti folk ustanselig
     (Karin Fossum Elskede Poona 31 2009)
  • [de] skumpet sig frem gjennem mængden
     (Ove Arthur Ansteinsson Sædejorden 35 1923)
     | jf. seg
2 
riste hit og dit, opp og ned (særlig i vogn under kjøring)
EKSEMPEL
  • bli skumpet i en vogn
SITATER
  • skumpe av sted i ei oksevogn
     (Johan Bojer Vår egen stamme (1960) 131)
  • skumpingen [i vognen] ble så voldsom over de uveisomme slettene at han foretrakk hesteryggen
     (Jens Bjørneboe Hertug Hans 83 1972)
  • han hadde humpet og skumpet [barnet] på armen og mumlet trøstende ord til henne
     (Gunnar Staalesen 1900 Morgenrød LBK 1997)
2.1 
humpe
SITAT
  • liket lå og brukte sig inni kisten hver gang det skumpet for ille på den dårlige veien
     (Sigurd Hoel Prinsessen på glassberget 103 1939)