Det Norske Akademis Ordbok

skubbe

skubbe 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLskubbet, skubbet, skubbing
preteritum
skubbet
perfektum partisipp
skubbet
verbalsubstantiv
skubbing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sku`b:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk schubben, schuppen 'gni; støte'; jf. nedertysk schüppen 'skuffe (med skuffel)'; samme ord som skuppe
BETYDNING OG BRUK
1 
skyve
; puffe
; støte
EKSEMPLER
  • skubbe noen til side
  • skubbe borti hverandre
SITATER
  • man skubbede hverandre i trengselen på landgangsbroen
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 81)
  • overført
     
    De beskytter, skubber fremad, hjælper ivejret
     (Henrik Ibsen De unges forbund 211 1874)
     | hjelper fremover
  • [han ble] skubbet ud af gruppen
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 12 1882)
  • overført
     
    andre steder skubber grundfjeldet glatte næs ud i elven
     (Nils Kjær Samlede Skrifter V 33)
     | jf. sende
  • hun skubbet [skjeppen] nærmere bingevæggen
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 86 1923)
  • det var stor trengsel foran disken, folk skubbet
     (Tormod Haugen På sporet av Frøken Detektiv 18 1993)
  • han skubbet henne vekk som om hun skulle være en filledokke
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd 14 1991)
  • en større gutt skubber borti ham så han faller
     (Bjarte Breiteig Fantomsmerter (2000) LBK)
  • jeg skubbet stolen bakover, rygget flere meter
     (Marita Liabø Mafia LBK 2004)
  • mamma skubber Lydia fram
     (Torun Lian Undrene i vår familie LBK 2008)
  • overført
     
    de lot seg ikke skubbe på
     (Ola Bauer Magenta 185 1997)
     | fant seg ikke i hva som helst
  • [damaralandrottene] skynder seg å skubbe overskuddsjorda opp av et midlertidig hull før det plugges tett igjen så det ikke skal komme slanger ned i gangene
     (Anna Blix 40 uker 98 2023)
UTTRYKK
skubbe seg vei
bane seg vei
  • Mari skubbet seg vei i mengden
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd 158 1991)
skubbe seg frem/opp/inn
skyve, komme seg frem, opp, inn
  • pedelklokken ringede, gutterne puffede og skubbede sig frem
     (Nils Collett Vogt Familiens sorg (1914) 81)
  • [hun] fik saavidt skubbet sig op paa kanten av stolen
     (Hans Aanrud Fortællinger for barn I 17 1917)
  • hun skubbet seg inn ved siden av ham
     (Knut Faldbakken Uår. Samlebind LBK)
  • jf.
     
    trafikken skubbet seg langsomt framover
     (Markus Midré Lungene LBK 2002)
skubbe fra seg
overført
 skyve fra seg
; prøve å bli kvitt
  • det ene slægtled har skubbet [ansvaret] fra sig over paa det andre
     (Bjørnstjerne Bjørnson Over Ævne II 31 1895)
  • [de] hadde skubbet ham fra sig og været uvenlige al sin tid
     (Gabriel Scott Kilden 212 1918)
skubbe inn
sjelden
 skyte, slenge inn (ord, bemerkning)
  • endelig fik far skubbet et ord ind
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 90 1923)
skubbe på
(prøve å) sette i gang, tilskynde (til handling)
  • Theodor selv hadde skubbet paa folk med store uttalelser
     (Knut Hamsun Segelfoss By I 183 1915)
2 
gnu
; gni (mot noe)
SITATER