Det Norske Akademis Ordbok

skråle

skråle 
verb
MODERAT BOKMÅLskrålte, skrålt, skråling
preteritum
skrålte
perfektum partisipp
skrålt
verbalsubstantiv
skråling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[skrå:`lə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig lydord
BETYDNING OG BRUK
1 
snakke, rope høyt og skingrende
; bråke
 | jf. skravle
EKSEMPEL
  • skråle seg hes
SITATER
  • sangene til toastene bleve skraalede unisone
     (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1847–1868 30)
  • før skrålte koret: hvor ærværdig
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 201)
  • et eventyr skal ikke skraales ud ligesom et skjændselsrygte
     (Henrik Ibsen Samlede verker II 130)
  • [hun måtte til sist] til at skråle med [i latteren]
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 371)
  • overført
     
    min pen er hæs af at skraale idag, jeg staar midt i en stormscene
     (Knut Hamsuns brev I 327)
  • måkene kretser rundt, skråler grådig
     (Tonje Røed Ferie 175 1999)
  • [det begynte] å skråle diskomusikk ut av en høyttaler
     (Geir Pollen Når den gule solen brenner LBK 2002)
  • det ble litt skråling i forsamlingen. Jeg hysjet på dem
     (Bjørn Esben Almaas Katzenjammer LBK 2003)
  • folk [dro] ut rundt tolv, samlet seg på torv og i veikryss for å skyte opp raketter og skråle det nye året inn
     (Karl Ove Knausgård Min kamp 1 61 2009)
  • [han] skrålte ut populære heavy metal-låter av sine lungers fulle kraft
     (Thomas Lundbo Synkere og svevere 107 2010)
  • utenfor [kafeen] satt det en gjeng og skrålte
     (Nina Lykke Nei og atter nei 132 2016)
2 
nå sjelden
 uttrykke seg på en høyrøstet, bråkete, voldsom måte (i tale eller skrift)
SITATER
  • kravet, som de skråler på i kor
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 121 1873)
  • ungdommen kan enhver faa med sig, som forstaar at skraale
     (Arne Garborg Trætte Mænd 308 1891)
UTTRYKK
skråle opp (om)
gi høylytt uttrykk for
; skrike opp (om)
  • skråle hysterisk opp om at all straff skal avskaffes
     (Tore Rem Født til frihet 42 2010)