skratte
verb
UTTALE[skra`t:ə]
ETYMOLOGI
lydord, til dialektalt skrate 'kakle, skjelle ut, le høyt'; jf. svensk skratta, middelnedertysk schraken
BETYDNING OG BRUK
1
om tone, instrument
lyde med høy, sprukken, skjærende og skurrende lyd
SITATER
-
«Dans», ropte felen og skratted på strengen
-
grammofonen skrattet
-
skrattende horn, skingrende sang
-
den skrattende halling
-
en reisegrammofon plasseres i vinduskarmen … En hånd sveiver den i gang, og så skratter Norge i rødt hvitt og blått ut gjennom hvite gardiner
-
jf.koffertene får strandsteinene til å skratte
2
om fugl
2.1
især om rype, skjære, trost
SITATER
-
trosten flokket sig oppe i hestehagen og skrattet
-
nede ved elva skrattet to skjærer
2.2
frembringe en høy, skarp, riksende lyd
SITAT
-
en akerriks skratter, de smaa-asper klaprer og bæver
3
le sterkt og skurrende
; skoggerle
| jf. gapskratte, knegge
SITATER
-
rundt i alle haugene skrattede og lo det
-
han skratted ad sin ære
-
han skratter høyt når han forteller den pussige historien(Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)
-
Cathrine skrattet tørt(Eystein Hanssen Kokong 106 2021)| jf. tørr