Det Norske Akademis Ordbok

skjemt

skjemt 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; skjemten
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
skjemten
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ʃemt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til skjemte; jf. norrønt skemtan 'tidtrøyte, underholdning'
BETYDNING OG BRUK
munter, spøkefull tale, ytring eller handling
; spøk
; moro
; vittighet
 | til forskjell fra alvor
SITATER
  • ved drikkebordet må der skemt til, ifald lystigheden skal trives
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 62)
  • var det da kun dit skjemt
     (Henrik Ibsen Samlede verker I 299)
  • høvisk skjemt og ridderspil
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 89)
  • grove skjemter
     (Sigrid Undset Korset 160 1922)
  • [klovnebrødrene fikk] skjemtet og humorens gave
     (A-magasinet 17.02.1927/5)
  • John Baltasar … prøver å skille skjemt fra alvor i småens ansikt
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)
  • han blunket tydelig så alle skulle skjønne at [han sa det] på skjemt
     (Bente Pedersen Ved hjertets ildsted LBK 2001)
     | for spøk
  • jeg kunne overbevise meg selv om at dette livet er en skjemt, at jeg egentlig lever et annet sted
     (Tore Renberg Mannen som elsket Yngve LBK 2003)
  • det var en gammel skikk … at man fulgte brudeparet til sengs under skjemt og latter
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)