Det Norske Akademis Ordbok

sjøgang

sjøgang 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
jf. norrønt sjóvargangr
BETYDNING OG BRUK
1 
(sterk) bølgebevegelse i sjø
 | jf. gang
EKSEMPEL
  • svak, tung sjøgang
SITATER
  • storm og sjøgang
     (H. Schulze Fra Lofoten og Solør 72 1865)
  • de takked for frelsen da stormen peb, for frelsen fra sjøgang og skær
     (Henrik Ibsen Digte 100 1875)
  • vi har sjøgangen i kroppen
     (Axel Jensen Line 254 1959)
  • hun lå i kahytten i den svake sjøgangen
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 222 1988)
  • av erfarne reisende hadde jeg latt meg fortelle at man knapt kan merke sjøgangen på så store skip, at de nærmest er immune mot bølgenes herjinger
     (Erika Fatland Sjøfareren 12–13 2024)
1.1 
overført
 sterk uro, bevegelse
; (stort) oppstyr
SITATER
  • [det blir kamp om det nye systemet:] det hele land kommer i sjø-gang
     (Bjørnstjerne Bjørnson Det ny system 185 1879)
  • verden gikk i bølger, i sjøgang omkring ham
     (Jens Bjørneboe Blåmann 67 1959)
  • psykisk sjøgang
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 231 1988)
2 
sjøfart, navigasjon
 gang som et kronometer har etter at det er brakt om bord
 | til forskjell fra landgang