Det Norske Akademis Ordbok

selvhjulpen

selvhjulpen 
adjektiv
ETYMOLOGI
annet ledd perfektum partisipp av hjelpe
BETYDNING OG BRUK
som kan hjelpe, klare seg selv (uten bistand fra andre)
; selvberget
SITATER
  • i 1875 var vi … henimot selvhjulpne med korn
     (Samtiden 1912/608 Olav Sendstad)
  • [nåtidens kvinner] er blit saa selvstændige og selvhjulpne, men vi gifter os naa allikevel den dag vi kan med hvemsomhelst
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 262 1919)
  • en virkelig selvhjulpen kar, som ikke saa let stod fast om det knep
     (Gabriel Scott Alkejægeren 157 1933)
  • det går ikke an å støte ham fra sig før folk er sjølhjulpen
     (Magnhild Haalke Dagblinket 43 1937)
  • [et] selvhjulpent samfund
     (Morgenbladet 1939/160/1/3–5)
  • landsfolk måtte legge seg etter å bli selvhjulpne i bokveien og la seg ofte til store private biblioteker
     (Wilhelm Munthe Boknåm 126 1943)