Det Norske Akademis Ordbok

sekretær

sekretær 
substantiv
BØYNINGen; sekretæren, sekretærer
UTTALE[sekrətæ:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk secrétaire, av senlatin secretarius 'fortrolig rådgiver, sekretær', grunnbetydning 'person som tar hånd om hemmelige eller private saker'; til latin secretus 'hemmelig, skjult'
BETYDNING OG BRUK
1 
kontormedarbeider som utfører administrativt arbeid (som å svare på henvendelser (på telefon, e-post o.l.), skrive brev og referater og drive (enklere) saksbehandling)
 | jf. helsesekretær, kultursekretær, pressesekretær
SITATER
  • hun har meddelt sekretæren på forværelset at det dreier seg om en savnet person, men at hun vil snakke med politifullmektigen personlig
     (Karsten Alnæs Trollbyen LBK 1992)
  • en gang hadde det vært ansatt flere lensmannsbetjenter her, og kontoret hadde egen sekretær
     (Levi Henriksen Snø vil falle over snø som har falt LBK 2004)
1.1 
person som besørger løpende korrespondanse o.l. for en privatperson
 | jf. privatsekretær
1.2 
referent (i møte)
EKSEMPEL
  • hun ble valgt til sekretær for årsmøtet
2 
funksjonær med ansvar for (koordineringen av) det praktiske arbeidet i ledelsen av et parti, en forening eller annen organisasjon
 | jf. generalsekretær
SITATER
  • stillingen som politisk sekretær ved havrettsministerens sekretariat
     (Arne Treholt Alene 196 1985)
  • for å komme inn i partiledelsen som sekretær eller nestformann var langvarig erfaring fra partiapparatet det viktigste kriteriet
     (Hans Olav Lahlum Noen av oss har snakket sammen LBK 2010)
3 
(kommodelignende) møbel, skrivepult med skriveklaff til å slå ned
; skatoll
SITAT
  • en sekretær der, et chatol der, lutter pragtstykker med lueforgyldte bronzer
     (Knut Hamsun Børn av Tiden 412 1913)