Det Norske Akademis Ordbok

referent

referent 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; referenten, referenter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
referenten
ubestemt form flertall
referenter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[refəre´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Referent, til latin referens (genitiv referentis), presens partisipp av referre, se referere
BETYDNING OG BRUK
person som har som sin oppgave å referere (et møte e.l., især for en avis)
 | jf. avisreferent
SITATER
  • «Jeg maa kna mine skuespillere,» sa fru Bosse-Fahlstrøm engang høist betegnende til en refferent
  • bladets begavede referent
     (Lys og Skygge 1908/nr. 10/20 Kristian F. Biller)
     | fra historien «Den stjaalne Ballon»
  • det er meget sjelden at man kan lese et rettsreferat idag, uten å føle referentens sympati for de ærverdige herrer som bekler de forskjellige offentlige stillinger
     (Jens Bjørneboe Politikk 169)
  • her [var det] både fotografer og referenter fra fjern og nær
     (Terje Stigen Monolitten LBK 1988)
språkvitenskap
 det som et språklig uttrykk viser, refererer til utenfor språket