Det Norske Akademis Ordbok

satyr

satyr 
substantiv
BØYNINGen; satyren, satyrer
UTTALE[sa:´tyr]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk satyros, av uvisst opphav
BETYDNING OG BRUK
1 
i folketro og mytologi
 (vellystig) mannlig skogvesen i gresk mytologi (avbildet med bukkeben, brakknese, spisse ører, liten hale og fallos)
 | jf. faun, silen
SITATER
  • satyrens grin og fakter
     (Camilla Colletts Skrifter X 273)
  • spøkefullt
     
    Natvig … er thingets gjækkende satyr med bukkefoden
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 69)
  • gamle Silen, der hører til Dionysos’s faste følge, gir en satyr å drikke, mens en annen satyr bakenfor holder op en maske
     (Samson Eitrem Mysteriereligioner i antikken 89 1942)
  • [Holberg ser] ut som en levende satyr
     (Francis Bull et al. Norsk litteraturhistorie II 365 1924)
  • malerne, selv når de beflitter seg på å fremstille havfruer og satyrer med de mest uvanlige former, [kan ikke] gi dem skikkelse med helt nye deler, men må blande sammen deler av forskjellige levende skapninger
     (Espen Schaanning Vitenskap som skapt viten 96 1997)
  • de tykkmagete satyrer i antikkens førklassiske mimos
     (Jostein Børtnes Polyfoni og karneval 138 1993)
  • jf.
     
    det er ikke for ingenting at de innfødte kaller [orangutangen] for den indiske satyr
     (Tove Nilsen Chaplins hemmelighet 238 1989)
2 
overført
 sterkt sanselig, lysten mann
 | jf. bukk
SITAT
  • mindre og mindre sanselighed. Satyrerne blir færre paa jorden
     (Hans E. Kinck Doktor Gabriel Jahr 30 1902)