Det Norske Akademis Ordbok

faun

faun 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; faunen, fauner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
faunen
ubestemt form flertall
fauner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fæun]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter navnet på den romerske skogguden Faunus, som tilsvarer Pan i gresk mytologi, jf. fauna
BETYDNING OG BRUK
1 
mytologi, i antikken
 mytologisk skapning med overkropp som et menneske og underkropp som en geit (som våker over buskapens trivsel og over skog og mark)
; satyr
SITATER
  • her skuer jeg en overgroet sti, hvor tidslen hæver sig til asenføde, hvor lodne fauner i basuner støde
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 162)
  • solstrandens fauner stilled hans krav
     (Henrik Ibsen Digte 178 1875)
  • [Verlaine] er som en genial faun, der er trukket ind paa asfalten mot sin vilje og har tilegnet sig gaminens rappe og smidige tunge
     (Lorentz Eckhoff Paul Verlaine og symbolismen 11 1923)
  • Arnoldus kom løpende med små skritt bak dem. Han lignet en forslagen faun
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 156 1949)
  • elske med alt og alle som finnes i skogene, faunene, kentaurene, nøkken og hva som måtte dukke opp under stjernene denne høsten
     (Marianne Fastvold Tristan kommer 118 1998)
  • han danser gjennom skogen som en lodden faun
     (Sissel Lie Maske for et ukjent ansikt 27 2007)
  • [maleren] P.S. Krøyer var som en hodeløs faun som spilte fløyte
     (Einar O. Risa Kom, kom, hør nattergalen 165 2005)
2 
spøkefullt, især i tiltale
 vellystig gammel mann
; satyr
SITATER
  • er du der, gamle faun?
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 167 1873)
  • herregud for pubertetsbekymringer en aldrende faun kan gjøre seg!
     (Terje Stigen Fyrholmen 35 1991)