Det Norske Akademis Ordbok

sakrament

sakrament 
substantiv
BØYNINGet; sakramentet, sakramenter
UTTALE[sakrame´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin sacramentum, grunnbetydning '(hellig) forpliktelse, soldated'; jf. sacrement; i Vulgata brukt for å gjengi (det ytre tegn til) det greske mysterion; avledet av latin sacrare 'hellige'
BETYDNING OG BRUK
1 
kirkevesen, teologi, religion
 hellig handling gjennom kirkelig ritus, innstiftet av Kristus
; nådemiddel
EKSEMPLER
  • den katolske kirken har syv sakramenter, mens den lutherske har to
  • dåpens sakrament
  • botens sakrament
SITATER
  • store øyeblikk for en prest – å få gi sakramentene til en som står foran sin siste reis
     (Gunnar Bull Gundersen De hjemløse 94 1977)
  • jeg opplevde det … nesten som et sakrament mellom oss, da hun la [bærene] på tunga mi
     (Espen Haavardsholm Lilit LBK 2001)
1.1 
innviet hostie
 | jf. nattverd
SITATER
  • han nægtet hende sakramentet
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 247)
  • i de første kirkesamfunn var kvinnene også prester. Det var deres oppgave å ta seg av dåpen og sakramentet
     (Sissel Lange‑Nielsen Fra kosteskaft til konebil 55 1970)
  • [jeg] prøvde … å få ham til å skrifte, så han kunne få del i syndsforlatelsen og sakramentet
     (Bergljot Hobæk Haff Renhetens pris 319 1992)
2 
overført
 sterk opplevelse eller betydningsfull handling som man oppfatter som hellig, opphøyet
SITAT
  • i denne klikken hersket den baudelairske dandydisiplin: «Renhet. Et sakrament. …»
     (Kjetil Rolness Vulgær og vidunderlig 100 1992)