Det Norske Akademis Ordbok

røpe

røpe 
verb
BØYNINGrøpet, røpet, røping
UTTALE[rø:`pə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig dansk form røbe (med norsk -p-), av gammeldansk røpæ 'åpenbare, irettesette, anklage', tilsvarer norrønt hrǿpa, rǿpa 'baktale; rope', beslektet med rope; se også røpelse
BETYDNING OG BRUK
1 
på forrædersk vis avsløre, gjøre kjent (noen som vil være skjult eller ønsker å forbli ukjent)
EKSEMPEL
  • røpe sine medsammensvorne
SITAT
1.1 
mot avtale eller forutsetninger
 gjøre kjent, åpenbare, angi (noe som skal holdes skjult eller hemmelig)
EKSEMPLER
  • røpe noens skjulested
  • røpe en hemmelighet
SITATER
  • vort forehavende er røbet
     (Henrik Ibsen Catilina 115 1875)
  • [gutten] skyndte sig at røpe, at gubben egentlig var likkistesnekker
     (Tidens Tegn. Lørdagsavisen 1917/11/3/4 Tryggve Andersen)
  • jeg skal ikke røpe navnet på slottsherren [som skjulte oss]
     (Sissel Lange-Nielsen Kjærlighetshoffet 219 1991)
  • Johan hadde røpet at Eva Linde lyttet til deres samtaler
     (Dag Solstad Genanse og verdighet 77 1994)
  • av diskresjonshensyn kan jeg ikke røpe hvilket hotell det er
     (Knut Faldbakken Eksil 128 1997)
  • hedninger og folk som røpet statshemmeligheter, ble umiddelbart brent eller halshugd
     (Trond Berg Eriksen Augustin 311 2000)
  • personalet … hadde taushetsplikt og [ville ikke] røpe noe dersom de vurderte å ta fra henne ungen
     (Roy Jacobsen Anger LBK 2011)
1.2 
vise, legge for dagen mot sin vilje, uten selv å vite det
SITATER
  • [Margit] røber en stedse stigende sjælekamp
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug 80 1883)
  • klædt eller naken røber du dit begjær
     (Arnulf Øverland Brød og vin 9 1924)
  • [jeg prøvde å] få ham til å røpe hva som hadde satt ham på sporet av Bernt Weium
     (Bjørnar Pedersen og Egil Birkeland Hillman Hunter LBK 2000)
1.2.1 
refleksivt
 
røpe seg
 åpenbare hvem man er eller noe hemmelig om en selv mot egen vilje
EKSEMPEL
  • tyven røpet seg selv
SITAT
  • kanskje han har gjort en tabbe, så han har røpet seg. Det skal ikke mer enn ett skikkelig fingeravtrykk til
     (Morten Jørgensen Bank 227 1998)
1.3 
med ikke-personlig subjekt
 la (noe som ønskes skjult) bli synlig, hørbart, tre åpenlyst frem
EKSEMPEL
  • tausheten røpet hennes dårlige samvittighet
SITATER
  • båden var røbet; der lød et signal
     (Henrik Ibsen Digte 90 1875)
     | oppdaget, sett
  • et eneste host eller nys vil røpe dere
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd LBK 1991)
1.4 
la komme ut
; fortelle
SITATER
  • hvorfor røper Odyssevs sitt navn?
     (Ole Robert Sunde All verdens småting 44 1996)
  • han røper at hun har skjenket ham et gullur
     (Ketil Bjørnstad Jæger 391 2001)
  • Wilhelm Grønn hadde klart … å piske opp interessen uten å røpe hva som egentlig skulle skje
     (Atle Næss Innersvinger LBK 2002)
  • [hun] røpet til og med hva [fenomenet] het i det medisinske fagspråket
     (Geir Pollen Kallemann 51 2005)
2 
om person
 legge for dagen
; gi til kjenne
; vise
SITATER
  • han røber et virkelig betydeligt talent som komiker
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 492 1897)
  • han selv røbet ikke med et ord eller en mine, hvad han havde forstaat
     (Bernt Lie Mot Overmagt 159 1907)
2.1 
refleksivt
 
røpe seg
 tre frem
; vise seg
SITAT
  • [det er] den personlige opfatning av musikken som røber sig i [NNs] spill
     (Aftenposten 1935/167/5/5)
2.2 
indirekte gi uttrykk for
; fortelle
SITATER
  • hvad ei med ord kan nævnes i det rigeste sprog, det uudsigelige, skal digtet røbe dog
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 243)
  • [Dantes verk] røper en maskeringskunst og en manipulasjonsvilje som står helt alene i Italia tidlig på 1300-tallet
     (Trond Berg Eriksen Reisen gjennom helvete (2000) 441)
  • ikke med den minste mine skal jeg røpe hva jeg virkelig mener
     (Tom Henning Dalbak Spinn LBK 2000)
  • ansiktet mitt kan [ikke] røpe noe sjokk over en smule aktmaleri
     (Pernille Rygg Det gyldne snitt 232 2000)
2.2.1 
indirekte gi opplysning, fortelle om
SITATER
  • tøiet forteller at den døde stammer fra de brede lag, mere røper det ikke
     (Morgenbladet 1932/370/2/3)
  • han helte i seg vin med den uoppmerksomme slumsethet som røper vanen
     (Jan Wiese Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede 130 1990)
  • han bestrebet seg på å holde en fasade som ikke røpet at han overnattet ute
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)
  • dialekten røpet at han kom fra Bergen
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)
  • øynene røpet henne. De reflekterte nød og angst
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
2.2.2 
være vitnesbyrd om
SITATER
2.2.3 
indirekte gi vitnesbyrd om (hvem eller hva man har å gjøre med)
SITATER
  • visst er du en av dem [disiplene, galileerne], du også! Dialekten røper deg
     (Matt 26,73)
  • manden var en gejstlig – det hvide halstørklæde og frakkens opretstaaende krave røbede ham
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 202)
  • lukten røber lusene
     (Aftenposten 1933/431/3/3)
  • de nakne flaggstengene røpet dem. De små illeluktende bålene røpet dem
     (Dag Solstad Roman 1987 127 1987)
     | folk uten respekt for 1. mai
  • komposisjonen, perspektivet, fargene, penselføringen, alt røpet en mester
     (Jan Wiese Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede 25 1990)
  • dette nye stykket røper en dramatiker som har sansen for det elegante og for leken i kunsten
     (Espen Haavardsholm Øst for Eden 192 2000)