Det Norske Akademis Ordbok

rygning

rygning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; rygningen, rygninger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rygningen
ubestemt form flertall
rygninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ry`gniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig dansk form rygning 'møne; øverste kant';, avledet av ryg; se rygg eller av rygge i betydningen 'plassere rygg, møne på noe'; jf. rygge
BETYDNING OG BRUK
litterært
 øverste kant av lengre høyde e.l.
; rygg
SITATER