runding - Det Norske Akademis ordbok

runding

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; rundingen, rundinger

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

rundingen

ubestemt form flertall

rundinger

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ru`n:iŋ]

ETYMOLOGI

verbalsubstantiv til runde, avledet med suffikset -ing; jf. engelsk rounding, tysk Rundung

BETYDNING OG BRUK

det å runde(s)

EKSEMPLER

sirkelaktig figur

; ring

; krets

EKSEMPEL

SITATER

jeg kunde se hele rundingen af [jorden]

(Henrik Ibsen De unges forbund 36 1874)
hun var kun rejst i en runding, hun var faret lige mod ham [som hun nettopp ville unngå]

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 363)
– Vi, sa han og gjorde en runding med fingeren, – vi er en familie

(Hanne Ørstavik Tiden det tar LBK 2000)

det å være rundet

; rund form, kontur

SITATER

armenes stramme rundinger

(Gabriel Finne To Damer 204 1891)
herren til høire er byfogd Bull, rund og væver trods rundingen

(H. Wiers-Jenssen Laurentius 109 1923)
sletten svulmer op i bløde rundinger paa venstre side af storelven

(Jørgen Moe Samlede Skrifter II 208)
speilkuglen … stod midt i rundingen foran indkjørslen

(Ragna Hørbye Novelletter 27 1885)
overført

[man kan] tillade [poetiske] friheder, der lede til større klarhed og runding i fremstillingen

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 77)

| harmonisk avslutning, avrundethet
pupillene var innskrumpet, to små, mørke rundinger

(Sigbjørn Hølmebakk Karjolsteinen 171 1975)

| hos en narkoman
kjortelen hennes kunne ikke skjule rundingen av magen

(Britt Karin Larsen Som steinen skinner LBK 2011)

| graviditeten