Det Norske Akademis Ordbok

rubin

rubin 
substantiv
BØYNINGen; rubinen, rubiner
UTTALE[rubi:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin rubinus, til latin rubeus, ruber 'rød'
BETYDNING OG BRUK
mineralogi, gemmologi
 ((tilslipt) stykke av) gjennomsiktig rød varietet av mineralet korund, brukt i smykker
 | jf. karfunkel, spinell
SITATER
  • [han] havde faaet en med rubiner og saphirer græsselig besat næse
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 260)
  • de lysøiede amathyster og de elskovsskinnende rubiner
     (Øvre Richter Frich Den røde taake 36 1914)
  • [solens røde skive svevet] som et smykke af rubin
     (Andreas Haukland Havet 45 1906)
  • en vidunderlig vin, den glødet som rubin i glassene
     (Sigurd Hoel Syndere i sommersol 124 1927)
  • jf. romantittelen
     
    Sangen om den røde rubin
     (Agnar Mykle 1956)
  • for en som meg er navnene på de stenene jeg arbeider med lik den fineste poesi: Rubin, akvamarin, malakitt, sitrin og turmalin
     (Tove Nilsen G for Georg 55 1997)
  • åndene [tryllet] fram et skrin dekorert med de kosteligste rubiner
     (Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)