ror substantiv BØYNINGen; roren, rorer genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall roren ubestemt form flertall rorer UTTALE[ro:r] ETYMOLOGI av norrønt róðr; verbalsubstantiv til róa; se ro (verb) BETYDNING OG BRUK 1 mest dialektalt det å ro ; roing | jf. andror SITAT en mils ror over fjorden (Magnhild Haalke Allis sønn 57 1935) 1.1 det å ro fiske ; fiske (særlig torskefiske) med robåt | jf. rorbu, rortid UTTRYKK være i ror med noen være sammen med noen på fiske 2 dialektalt rom i båt ; sete med ett par årer | jf. seksroring