Det Norske Akademis Ordbok

ritt

ritt 
substantiv
BØYNINGet; rittet, ritt
UTTALE[rit:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Ritt, verbalsubstantiv til reiten 'ri'
BETYDNING OG BRUK
1 
det å ri
; (lengre) ridetur på hest eller annet ridedyr
SITATER
  • overført
     
    rædslens ridt i drømmetågen vil du ride fri og vågen?
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 263)
  • efter vel en halv times ridt
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 294)
  • plutselig satte hesten av sted. Det gikk i voldsomt ritt under trærne
     (Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat LBK 1990)
  • et haugtroll i lydløst ritt på sin svarte bjørn
     (Knut Faldbakken Glahn LBK 1985)
  • [han] stormer frem i spenstige ritt på sin mytiske ganger
     (Lars Roar Langslet Når fuglen letter LBK 2006)
1.1 
overført
 det å ri
; det å ha samleie mens man sitter overskrevs på noen
SITAT
  • under hennes heseblesende og hensynsløse ritt hadde han blitt distrahert av at øre-og halssmykkene hennes gnistret og klirret
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)
2 
idrett
 konkurranse, løp på ridedyr, sykkel eller annen gjenstand man sitter overskrevs på
 | jf. sykkelritt
3 
overført
 målrettet, insisterende handling eller adferd
SITAT
  • lærerne er … ufølsomme paragrafryttere som kvester ungenes sjeler i sitt kjærlighetsløse ritt mot eksamen
     (Inge Eidsvåg Den gode lærer i liv og diktning LBK 2005)