Det Norske Akademis Ordbok

refse

refse 
verb
BØYNINGrefset, refset, refsing
UTTALE[re`fsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt refsa; se også refselse
BETYDNING OG BRUK
1 
mest litterært, bibelspråk
 straffe (fysisk)
; tukte
SITATER
  • den Herren elsker, refser han
     (Ordspr 3,12)
  • de revsed ham voldsommere, end han kunde tåle
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 424 1873)
  • titter Gud i stuen ind, skal han se en straffet datter, refset søn med ydmygt sind
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 140)
1.1 
militærvesen
 ilegge refselse
2 
mest litterært
 strengt klandre, kritisere
; (strengt) irettesette
EKSEMPLER
  • bli refset for noe
  • et refsende blikk
SITATER
  • da reiste han [Jesus] seg og refset vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Og vinden la seg, og det ble helt stille
     (Mark 4,39 eldre oversettelse; 2011: truet)
  • [døperen Johannes] refset landsfyrsten Herodes fordi han levde med sin brors kone Herodias og gjorde mye annet ondt
     (Luk 3,19)
  • med skriftens egne ord revsede han de selvkloge og gjenstridige
     (Alexander L. Kielland Sne 8 1886)
  • Mylius Erichsen … digter som den, der tiltror sig at have erhvervet den revsende myndighed, men spottens fine kunst mestrer han ikke
     (Verdens Gang 1904/277 Nils Kjær)
  • presten havde revset drukkenskapen i hendes bryllup
     (Bernt Lie Mot Overmagt 118 1907)
  • den bleke mand deroppe paa katetret var læreren, som tok hele sit auditorium i ørene og revset det for dets vankundighet
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 7)
  • han så strengt og refsende på Jon
     (Ailo Gaup Natten mellom dagene LBK 1992)
  • hun ble … innkalt til sognepresten og refset fordi hun levde i hor
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • som anføringsverb
     
    tyst nå, kvinne, refset bonden
     (Toril Brekke Gullrush LBK 2008)