Det Norske Akademis Ordbok

reformator

reformator 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; reformatoren, reformatorer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
reformatoren
ubestemt form flertall
reformatorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[refårma:´tor], flertall [refårmato:´rər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin reformator 'en som fornyer, gjenoppretter, forbedrer', avledet av reformare; se reformere; jf. suffikset -ator
BETYDNING OG BRUK
1 
person som arbeider for eller gjennomfører reformer
; person som bidrar til, søker å reformere (noe)
SITAT
  • kommunistpartiets eldre garde kvittet seg med de forsiktige reformatorer, stemplet demonstrantene som kontrarevolusjonære og innførte unntakstilstand
     (Hans Petter Sjøli Mao, min Mao LBK 2005)
2 
kirkehistorie
 en(hver) av de kirkelige lederne bak, initiativtagerne til reformasjonen
SITATER
  • aldri blir reformatorene så veltalende som når det gjelder å hamre inn dette hovedpunkt, Guds storhet og menneskets litenhet
     (Lorentz Eckhoff Borgeren 108 1958)
  • læren til den tsjekkiske reformatoren Jan Hus
     (Elsbeth Wessel Wien 83 1999)