påby
verb
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
især om myndighet
befale (at man skal handle, opptre, innrette seg på en
bestemt måte (i en bestemt sammenheng))
; gi ordre, stille krav om (utførelse eller bruk av) (noe)
; gjøre (noe) til plikt (for noen)
; pålegge
EKSEMPLER
-
påby noen å gjøre noe
-
det er påbudt med sikkerhetsbelte i bil
-
sikkerhetsbelte i bil er påbudt
SITATER
-
[millioner] edbundne ved paabudne, forældede troessætningers stavnsbaand
-
jeg har allerede påbudt at de kejserlige billeder skal stilles til skue i lejren
-
pliktavleveringen, loven som påbyr at ett eksemplar av alt som trykkes skal avleveres til Universitetsbiblioteket
-
mor [sier] at kondomer burde vært påbudt ved internasjonal lov(Wenche-Britt Hagabakken Kjære Jonny Henriksen LBK 2008)
-
de skulle møte i uniform med våpen og ha med seg påbudt utrustning for mobilisering(Bernt Rougthvedt Med penn og pistol LBK 2010)
-
presten … kunne påby alle barn å møte opp for å synge ved gudstjenesten på søn- og helligdager(Ørnulf Hodne Folkeskolen i folkeminnet LBK 2010)
-
det var blitt påbudt å bruke sikkerhetsseler i bilenes forsete(Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)
2
overført, om forhold, omstendighet
med nødvendighet fremkalle
; frembringe
EKSEMPEL
-
en personlighet som påbyr respekt