Det Norske Akademis Ordbok

påberope

påberope 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLpåberopte, påberopt, påberopelse
preteritum
påberopte
perfektum partisipp
påberopt
verbalsubstantiv
påberopelse
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
jf. berope og dansk påberåbe; se også påberopelse
BETYDNING OG BRUK
1 
refleksivt
 
påberope seg
 mest litterært
 vise til (noe) som unnskyldning eller støtte (for seg)
; støtte seg til
EKSEMPEL
  • påberope seg nødverge
SITATER
  • [de replikker] som man maaske kunde paaberaabe sig til fordel for frøken Svendsens opfatning, beviser intet
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 297)
  • [en mann som] aldrig har deltat i det offentlige liv, som ikke har noget at paaberope sig
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker I 103)
  • jeg skulle ønske jeg var blant de heldige og kunne påberope meg amnesi
     (Stig Sæterbakken Sauermugg 5 1999)
  • jeg kunne ikke påberope meg noen arbeiderbakgrunn, bare stigmaet fra et alternativt miljø
     (Astrid Nordang Eva Dunkel LBK 2012)
2 
litterært
 påberope seg
SITAT
  • hun vil erklære seg skyldig i drap. Vi vil imidlertid påberope en rekke sterkt formildende omstendigheter
     (Hans Olav Lahlum Satellittmenneskene LBK 2011)