Det Norske Akademis Ordbok

prokurator

prokurator 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; prokuratoren, prokuratorer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
prokuratoren
ubestemt form flertall
prokuratorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[prokura:´tor]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Prokurator, fra latin procurator, til procurare; jf. prokura
BETYDNING OG BRUK
1 
om romerske forhold i antikken
 tittel for visse embetsmenn, bl.a. de med ansvar for rikets finanser
SITAT
  • denne fornedrelsen som ble den romerske prokuratoren til del, skulle snart utvikle seg til vår nasjons ulykke
     (Jan Christopher Næss Jotapata LBK 2001)
2 
om eldre forhold
 kongelig advokat i overrett, underrett
EKSEMPEL
  • Wergelands langvarige strid med prokurator Praëm
SITATER
  • han var en allsidig herre som begynte sin karriere som sjømann, ble så slakter og baker før han i 1770 ble konstituert som prokurator i byen
     (Tidens Krav 30.08.2016/25)
  • i 1837 ble han [dvs. Ole Rogstad] utnevnt til prokurator med ansvar for sivile og strafferettslige saker
     (Willy Aagre Anna Rogstad 31 2024)
2.1 
nå bare om eldre forhold eller nedsettende
 advokat
 | jf. prokuratoraktig, prokuratorknep
SITATER
  • jeg mener snart, jeg får lægge mig til en fast prokurator
     (Henrik Ibsen De unges forbund 143 1874)
  • hver sjø saa vrang og vriet som en prokurator!
     (Jonas Lie Gaa paa! 260 1882)
  • han modtar ellers aldrig besøgende, allermindst prokuratorer
     (Lys og Skygge 1908/nr. 6/18 Kristian F. Biller)
     | fra fortellingen «Dødningeuhret»
  • vaisenhuset betalte 10 pund for å få ham i lære hos en obskur prokurator Lambert
     (Wilhelm Munthe Litterære falsknerier 64 1942)
  • hun var da min mor, ikke min prokurator!
     (Stig Sæterbakken Sauermugg 62 1999)
3 
overført
 person som i en diskusjon griper til ordkløverier og bortforklaringer av enkle kjensgjerninger
4 
overført
 slu og uredelig person (særlig i pengesaker)