Det Norske Akademis Ordbok

prokura

prokura 
substantiv
BØYNINGen; prokuraen, prokuraer
UTTALE[proku:´ra]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Prokura, fra italiensk procura, av latin procurare 'sørge for'
BETYDNING OG BRUK
handel
 fullmakt til å opptre på vegne av firmaet eller dets innehaver
EKSEMPLER
  • ha prokura
  • pr. prokura
     | jf. pr.
SITAT
  • jeg var altså blitt sjef, eller «daglig leder» … I denne egenskapen hadde jeg en begrenset prokura
     (Torgrim Eggen Gjeld 219 1992)