Det Norske Akademis Ordbok

personifikasjon

personifikasjon 
substantiv
BØYNINGen; personifikasjonen, personifikasjoner
UTTALE[pærsonifikaʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. fransk personnification, tysk Personifikation, engelsk personification; jf. personifisere
BETYDNING OG BRUK
1 
især litteraturvitenskap, retorikk
 det å personifisere(s)
; metafor (allegori) som fremstiller noe livløst, upersonlig eller abstrakt med menneskelige egenskaper
EKSEMPEL
  • personifikasjon av naturkreftene
SITATER
  • han kommer fra det hinsidige, som en personifikasjon av den avstraffelse Dom Juan … er blitt spådd å ha i vente
     (Anne-Lisa Amadou Tartuffes ansikt 78 1970)
  • de allegoriske figurene eller personifikasjonene som ble så populære i middelalderens billedkunst og fortellinger
     (Karin Gundersen Allegorier 24 1999)
2 
person, skikkelse som (typisk) legemliggjørelse av idé, egenskap e.l.
 | jf. personifisert
SITATER
  • alle individer som for alle troende, kristne amerikanere oppførte seg som selve personifikasjonen av Satan
     (Kurt Sweeney Kjegler LBK 2008)
  • jeg gjorde mitt beste for å se ut som personifikasjonen av couldn’t care less
     (Tove Nilsen Skrivefest LBK 2005)