Det Norske Akademis Ordbok

parfymør

parfymør 
substantiv
BØYNINGen; parfymøren, parfymører
UTTALE[parfymø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk parfumeur, avledet av parfum; se parfyme; jf. suffikset -ør
BETYDNING OG BRUK
1 
person som fremstiller parfymer
 | jf. nese
SITATER
  • parfymører snakker av og til om duftnoter, duftmelodier, klanger og komposisjoner
     (Tidsskrift for samfunnsforskning 1990/31/5)
  • Napoleons personlige parfymør laget en eau de toilette med bergamott
     (Anne Vindalen Duft 31 2002)
  • en parfymør foran sitt «duftorgel»
     (Anne Vindalen Duft 83 2002)
2 
sjelden
 person som selger parfymer
SITAT
  • jeg [Sommerblom] kommer jo lidt i berøring med byens dameverden som parfymør
     (Nils Kjær Det lykkelige valg 34 1913)