Det Norske Akademis Ordbok

parfyme

parfyme 
substantiv
BØYNINGen; parfymen, parfymer
UTTALE[parfy:`mə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk parfum 'duft', til parfumer, av latin per; se prefikset per-; og fumare 'ryke, dampe'
BETYDNING OG BRUK
1 
velduftende væske som består av ca. 20–30 % konsentrat av duftstoffer oppløst i ren alkohol
 | jf. eau de parfum, eau de toilette, eau de cologne
SITATER
  • hyllet i sanselig, tung parfyme
     (Sissel Lie Løvens hjerte 26 1988)
  • han fant svettelukten mer eggende enn parfymen
     (Sissel Lange-Nielsen Rød engel 103 2001)
  • levde tantene et syndig liv? Hysj. Dessuten duftet de så godt, av parfyme, visst. Mor luktet bare av såpe. Var parfyme også synd?
     (Toril Brekke Paal Brekke 40 2002)
  • svøpt inn i dyr parfyme og silkeundertøy
     (Line Baugstø Kvinnen i den lille gondolen 26 2002)
  • det er ingenting kjent ved lukten av henne, nei, fremmed, en ny parfyme, billig parfyme
     (Trude Marstein Gjøre godt 313 2006)
2 
muntlig
 duft (som) av velluktende essens, pomade e.l.
SITAT
  • et vindpust fører et drag med sig fra heliotropernes bed, en sød lummer parfym
     (Nils Kjær Samlede Skrifter IV 114)
3 
spøkefullt
 vond lukt
; odør