Det Norske Akademis Ordbok

panorama

panorama 
substantiv
BØYNINGet; panoramaet, panoramaer
UTTALE[panora:´ma]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk panorama, av gresk pan-; se pan-; og -orama, til gresk horama 'syn, skue'; betegnelsen dannet 1789 av oppfinneren, den irsk-engelske maleren Robert Barker (1739–1806)
BETYDNING OG BRUK
1 
sammenhengende rekke av bilder i form av et bredt langt bånd, enten formet som en sylinder som omgir tilskueren, eller som et langt bånd som passerer foran tilskueren
; rundmaleri
 | jf. diorama
SITATER
  • et panorama, forestillende slaget ved Eilau
     (Sophie Dedekam Dagbok og brev fra en reise til Paris i 1845 53)
  • den bekjente markedskunstner, som for tiden hadde et panorama her
     (Rudolf Muus Dikterliv i gamle Kristiania 44 1932)
  • overført
     
    det største panorama og det mest geniale bilde av Franz Josephs Wien i aftenrøden har Musil gitt oss i sin store roman Mannen uten egenskaper
     (Elsbeth Wessel Wien 291 1999)
1.1 
serie av bilder (fotografier) som gjengir et landskap eller de viktigste stedene langs en reiserute e.l.
EKSEMPEL
  • et panorama fra Rhinen
SITAT
  • Skagastølen hvor Flintoe tok skisser til sitt bekjente panorama av Horungene
     (Wilhelm Munthe Boknåm 348 1943)
2 
overført
 rundskue fra toppen av fjell, fra utsiktstårn e.l.
SITATER
  • det blir sjelden et panorama, det har oftest et smålendt, avgrenset preg
     (Norge vårt land II 18 Gabriel Scott 1937)
  • ut på ettermiddagen kom [de] fram til panoramaet på randen av Måbøgaldene
     (Wilhelm Munthe Boknåm 346 1943)
2.1 
åndelig utsyn, perspektiv
SITAT
  • alt hvad de føle og mene og mindes, giver det drømmende blik panoramer, danner sig let til romaner og dramer
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 149)