Det Norske Akademis Ordbok

påkalle

påkalle 
verb
BØYNINGpåkallelse
BETYDNING OG BRUK
1 
kalle på
; rope på
SITATER
  • han Gammel-Sivert paakalder sin slægt
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 231 1917)
  • Helen kunne … påkalle Fredrik og faren når barna i gaten ble for truende
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 23 1988)
  • hun påkalte en servitør, sa nei til te og ba om regninga
     (Lars Mytting Svøm med dem som drukner 284 2014)
1.1 
religion, overført
 kalle på, rope på i bønn
; bønnfalle
SITATER
  • da skal du [Israel] påkalle Herren, og han skal svare
     (Jes 58,9; 2011: da skal du kalle, og Herren skal svare)
  • jeg ikke bare kaldte paa dig … Jeg paakaldte dig
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 117 1915)
  • inspirationen, mener debutanten paa to og tyve aar, er den bekvemme muse man paakalder naar man er seksten
     (Lorentz Eckhoff Paul Verlaine og symbolismen 19 1923)
2 
overført
 forsøke å oppnå (noe) gjennom bønn
; be om
EKSEMPEL
  • påkalle hjelp
2.1 
kalle på for å få frem
; fremmane
SITAT
2.2 
appellere til
SITATER
  • [og dog] påkaldte [du] min højmodighed
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 104 1877)
  • det han sa, var for å påkalle min medmenneskelighet, for at jeg skulle forbarme meg over ham
     (Cathrine Knudsen Jeg kunne vært et menneske LBK 2011)
2.3 
vekke
; fremkalle
EKSEMPLER
  • påkalle noens oppmerksomhet
  • påkalle interesse
SITATER
  • [historien var] blitt finslepet til et bravurnummer som muligens ikke påkalte applaus, men i hvert fall beundrende latter
     (Finn Carling Gjensyn fra en fremtid LBK 1988)
  • det minste lille avvik var tilstrekkelig til å påkalle seg guttas uforutsigbare vrede
     (John Ege Dominoklubben LBK 1995)
  • røyken …  påkalte kløe i halsen
     (Karsten Alnæs Bakenfor alle farger LBK 2008)