appellere
verb
MODERAT BOKMÅLappellerte, appellert, appellering 
preteritum
appellerte
perfektum partisipp
appellert
verbalsubstantiv
appellering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[apele:´rə]
ETYMOLOGI
via fransk appeler, fra latin appellare, grunnbetydning 'tiltale, tale til'
BETYDNING OG BRUK
1
jus
anke
; påanke
; innanke
EKSEMPEL
-
appellere til en høyere domstol
SITAT
-
en egen overkriminalret for Norge, der kun i livs- og æressager havde at appellere til rigernes højesteret i Kjøbenhavn(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,4 205)
2
henvise (til en annens) avgjørelse
; påkalle, søke å vekke (noens følelse, tenkeevne e.l. i
en viss hensikt)
EKSEMPLER
-
appellere til noen
-
appellere til noens æresfølelse
SITATER
-
appellere til kristenpligt og medmenneskelig følelse(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,3 231)
-
de tvistende parter apellerte til fru Ottesen
-
hun så på ham, ømt appellerende og litt urolig
-
jeg vil gjerne appellere til alle landets rikinger om å lese Leonardo da Vincis livshistorie og deretter bli mesener(Tove Nilsen Skrivefest LBK 2005)
3
finne gjenklang (i, hos)
SITATER
-
digteren appellerede til ungdommens skjønhedssans
-
samværet i menighetene appellerer bare til en gruppe(Finnmarken 1969/48/2/7)