Det Norske Akademis Ordbok

appellere

appellere 
verb
MODERAT BOKMÅLappellerte, appellert, appellering
preteritum
appellerte
perfektum partisipp
appellert
verbalsubstantiv
appellering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[apele:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk appeler, fra latin appellare, grunnbetydning 'tiltale, tale til'
BETYDNING OG BRUK
jus
 anke
; påanke
; innanke
EKSEMPEL
  • appellere til en høyere domstol
SITAT
  • en egen overkriminalret for Norge, der kun i livs- og æressager havde at appellere til rigernes højesteret i Kjøbenhavn
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,4 205)
henvise (til en annens) avgjørelse
; påkalle, søke å vekke (noens følelse, tenkeevne e.l. i en viss hensikt)
EKSEMPLER
  • appellere til noen
  • appellere til noens æresfølelse
SITATER
  • appellere til kristenpligt og medmenneskelig følelse
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,3 231)
  • de tvistende parter apellerte til fru Ottesen
  • hun så på ham, ømt appellerende og litt urolig
     (Egil Rasmussen Sonjas hjerte 140 1953)
  • jeg vil gjerne appellere til alle landets rikinger om å lese Leonardo da Vincis livshistorie og deretter bli mesener
     (Tove Nilsen Skrivefest LBK 2005)
finne gjenklang (i, hos)
SITATER
  • digteren appellerede til ungdommens skjønhedssans
     (Chr. Collin Kunsten og Moralen 323 1894)
  • samværet i menighetene appellerer bare til en gruppe
     (Finnmarken 1969/48/2/7)