Det Norske Akademis Ordbok

orme

orme 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLormet, ormet, orming
preteritum
ormet
perfektum partisipp
ormet
verbalsubstantiv
orming
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[å`rmə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av orm
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 orme seg
SITAT
2 
refleksivt
 
orme seg
 bukte seg (som en orm)
; sno seg
SITATER
  • han som slangen frem sig ormer
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 514)
  • gutten ormet sig ut av fanget og ned paa gulvet
     (Ole Edvart Rølvaag Riket grundlægges 162 1925)
  • det sorler sakte og blidt på vatnet, – små krusninger ormer sig lekent bortover
     (Gisken Wildenvey Andrine og Kjell 229 1934)
  • den dårlige samvittigheten ormet seg som et tusenben i meg
     (Tove Nilsen Sommer 2005 152 2006)
  • Hanne skulle orme seg under lakenene og prate dypt
     (Lars Mytting Svøm med dem som drukner 307 2014)
3 
i adjektivisk presens partisipp
 
ormende
 som bukter seg som en orm
; som i bevegelse minner om en orm
SITATER
  • [strømmens] bløde, sivlige, ormende græs
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VIII 471)
  • jf.
     
    der var ingen ond stub, den krøb aldrig saa ormende stilt husimellem i bygden – han fandt den frem
     (Hans E. Kinck Fra Hav til Hei 74 1897)