Det Norske Akademis Ordbok

ordning

ordning 
substantiv
BØYNINGen; ordningen, ordninger
UTTALE[å`r-dniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til ordne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å ordne, plassere i en bestemt orden
SITAT
  • pussing av sølv og ordning av senger
     (Erling Pedersen Kongens kvinner LBK 2008)
2 
nå sjelden
 orden
; (fast, tilsiktet) rekkefølge
SITATER
  • katalogerne er uden ordning og plan
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 318)
  • alle [filosofene] opererte … med ni forskjellige klasser av engler, … selv om den innbyrdes ordningen varierte litt mellom dem
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
3 
måte som noe er ordnet, innrettet på
; system
 | jf. hærordning, fastlegeordning
SITAT
  • en helt ny kommuneinndeling, hvor den avfeldige ordninga med kjøpsteder og ladesteder ble [avskaffet]
     (Dag Solstad Roman 1987 23 1987)
UTTRYKK
sosial ordning
sosial (økonomisk) støtte
 | jf. støtteordning
4 
måte som noe løses på (især gjennom en avtale e.l.)
 | jf. gjeldsordning
EKSEMPLER
  • en fornuftig, rimelig ordning
  • komme til en minnelig ordning med noen
SITATER
  • kanskje vi kan komme til en ordning senere
     (Lars Saabye Christensen Sluk LBK 2012)
  • vi snakker om å komme frem til en ordning med husarbeidet
     (Knut Faldbakken Bad boy LBK 1988)