ordføyning substantiv BØYNINGen genus maskulinum (femininum) ubestemt artikkel en ETYMOLOGI etter tysk Wortfügung; annet ledd verbalsubstantiv til føye, avledet med suffikset -ning BETYDNING OG BRUK grammatikk, nå sjelden måte å ordne ord i en setning på ; setningsbygning ; syntaks | jf. ordfølge SITAT filologene tok ennu en gang opp til behandling det merkelige miskmask av gammelt og nytt i gloser, bøyning og ordføyning (Wilhelm Munthe Litterære falsknerier 130 1942)
