Det Norske Akademis Ordbok

oppvekker

oppvekker 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet av oppvekke med suffikset -er; jf. engelsk wake-up call
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 hendelse e.l. som retter oppmerksomhet mot og påskynder anerkjennelse av handling når det gjelder en sak eller et problem
; vekker
 | jf. vekke
SITATER
  • [det] var en liten oppvekker, som skulle minne dem om at de ikke kan være trygge noen steder
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie 308 1989)
  • den katastrofale situasjonen i Syria har for mange vært en oppvekker om behovet for en felles, global retning
     (Dagsavisen 25.09.2015/44)
  • kanskje er rasulykken i desember en oppvekker
     (svalbardposten.no 31.03.2016)
  • sykdommen kom så brått. Jeg fikk en oppvekker
     (VG 15.10.2016/42)