opponere
verb
MODERAT BOKMÅLopponerte, opponert, opponering 
preteritum
opponerte
perfektum partisipp
opponert
verbalsubstantiv
opponering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[åpone:´rə]
ETYMOLOGI
fra latin opponere 'sette (noe) mot (noe); innvende', til ob 'mot' og ponere 'sette, plassere'; jf. tysk opponieren
BETYDNING OG BRUK
1
komme med innvendinger
; si imot
EKSEMPEL
-
opponere mot noen, mot et standpunkt
SITATER
-
de opponerende kunstnere
-
gutten hatet [faren], men torde aldri opponere
-
allerede i tolv–tretten-årsalderen opponerte hun(Kurt Sweeney Kjegler LBK 2008)