Det Norske Akademis Ordbok

oppkvikkelse

oppkvikkelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; oppkvikkelsen, oppkvikkelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
oppkvikkelsen
ubestemt form flertall
oppkvikkelser
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til oppkvikke og kvikke opp, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
litterært
 det å oppkvikke(s)
SITATER
  • her skal Jeremias faa den opkvikkelse, han trænger
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 24 1916)
  • det var ikke længer nogen opkvikkelse, at folk med étt gav sig til at slaa hænderne mot hverandre
     (Peter Egge Inde i Fjordene 123 1920)