Det Norske Akademis Ordbok

oppkjøre

oppkjøre 
verb
BETYDNING OG BRUK
1 
mest i (adjektivisk) perfektum partisipp og som verbalsubstantiv
 kjøre opp
; transportere opp
SITATER
  • han maatte ha [varene] opkjørt fra sjøen med mange hester
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 62 1917)
  • bred- og smalslæder [kom] opkjørende næsten samtidig paa pladsen
     (Jonas Lie Kommandørens døttre 209 1886)
2 
mest i perfektum partisipp og som verbalsubstantiv
 kjøre opp
; brøyte, rydde vei
; ved ferdsel danne (ny vei), især i snø
EKSEMPEL
  • oppkjørt vei
SITATER
  • han blev en dag over paa [gården] Steen indtil veiene kunde blive lidt opkjørte
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 9)
  • oppkjørte anleggsveier [lå] som grunne grøfter som langsomt grodde igjen
     (Knut Faldbakken Uår. Aftenlandet 116 1974)
  • [reisen] gikk sørover langs en oppkjørt scootervei
     (Ailo Gaup Natten mellom dagene LBK 1992)
3 
mest i perfektum partisipp og som verbalsubstantiv
 kjøre opp
; ved (sterk) ferdsel ødelegge (vei, overflate)
SITAT
  • [veien var] saa opkjørt af tømmerlæs, at vi maatte bruge langslæde for at komme frem
     (H. Schulze Fra Lofoten og Solør 99 1865)