Det Norske Akademis Ordbok

opphøyelse

opphøyelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; opphøyelsen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
opphøyelsen
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til opphøye, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
bibelspråk
 det å opphøye(s)
UTTRYKK
Korsets opphøyelse
 (etter latin exaltatio sanctae crucis 'det hellige korsets opphøyelse')
om katolske forhold
 kirkelig festdag (14. september) til minne om oppdagelsen og (siden) fremvisningen av Kristi kors
 | jf. korsmesse
1.1 
litterært
 det å få eller gi høyere rang
EKSEMPEL
  • opphøyelse i adelsstanden
SITAT
  • denne ophøjelse [til stattholder] af en sådan mand kom os visselig uventet
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 356 1873)
2 
det å være opphøyet
SITAT
  • Cæsar bliver i sin ophøjelse, hvad han var, – den fattige visdomselsker
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 144 1873)